Baracoa er kanskje den eneste byen av interesse i hele Guantanamo fylke, men man bør også stoppe i den lille landsbyen Cajobabo, ikke bare for å hilse på min svigermor, men også for å finne den bittelille grusveien som går ned til Playitas Cajobabo hvor Jose Marti gikk iland rett før han ble drept i opprøret som han senere ble landshelt for. Ellers er nærmeste by Imias hvor jeg selv tenkte å flytte inn i et  hus. Heldigvis flyttet jeg heller til Havana.

Her finnes det regionalskole, hvor alle skolebarn bor hele uken før de reiser hjem i helgen. Her finnes også et sykehus og butikker. Noen overnattings muligheter er det så som så med. Du finner neppe noen før du kommer til Guantanamo by, ca. 4 mil lengere vest. På vei til Guantanamo by passerer du ikke så langt unna USAs flåtebase. Den kommer du ikke helt inntil, men har du på bilradioen så hører du plutselig amerikanske nyheter, musikk etc. Det kan jo være greit det, særlig for dem som ikke har hørt nyheter eller annet enn salsa i ukevis, eller for dem som skjønner spansk like mye som de skjønner gresk.

Ellers er dette området av Cuba er også det vakreste, villeste og mest spennende å reise i. Folk her er meget gjestfrie. Når cubanere gjerne landet rundt er glad i penger for små tjenester, spesielt i Santiago de Cuba, er folket på landsbygda her annerledes. Her er det ingen som spør deg om penger hvis du trenger hjelp til å finne frem etc. Jeg husker en gang i September 1998 da jeg reiste med bil fra Moa via Baracoa og skulle til Cajobabo på sørkysten hvor Yarelis er fra. Fra Baracoa til sørkysten går veien over de østlige Sierra Maeste fjellene. Her ligger det noen spredte gårder. Når barna hører bilene kommer, løper de ut i veikanten for å selge mango, bananer og avokado. Jeg stoppet ved en av disse gårdene og spurte om prisen. Da barna fikk se at jeg hadde 3-4 tomme 1,5 liters brusflasker i baksetet, spurte de om de kunne få dem som gaver. Selvsagt sa jeg ja, bare ta dem. De ble da meget ivrige om å kunne få gjengjelde dette og gav meg avokadoer i massevis. Selv om dette var barn viser dette at folk her blir meget glad for små gaver. I disse traktene er det ikke akkurat noen supermarkeder i nærheten. Folk her har ingen butikker. De må klare seg på hva jorda gir dem, så tomflasker er kjærkomment for oppbevaring av vann og matolje. Alt taes vare på. Kanskje vi har noe å lære...

Først sent på 1700-tallet kom nybyggerne for alvor til Guantanamo. Hovedsaklig var de franskmenn som reiste fra Haiti i all hast da slavene der overtok styre og stell under blodige opprør. Nybyggerne skaffet seg raskt nye slaver til å dyrke kaffe og sukkerplantasjer. De hentet inn flere tusen svarte slaver. Og da slaveriet ble forbudt på slutten av 1800-tallet, kom det mange nye svarte mennesker til provinsen, ettersom de ønsket seg så langt vekk fra de hvite som mulig i de store byene. Også idag har provinsen den høyeste prosentvis svarte innbyggere i Cuba. Guantanamo er idag den fattigste, men uten tvil også den mest spennende og gjestfrie delen av landet. Det er mange av dagens unge som har reist fra denne provinsen og opp til Havana for å få et bedre liv. Min kone er herfra, men har bodd i Havana i 7 år. Naturen er her mer eller mindre både ørken og jungel. De områdene som har mye nedbør gir folk et stort utvalg av frukt og grønt, noe som også er meget rimelig her, men kjøper du det samme i f.eks. Havana er prisen relativ høy.